Linda Hvidsten ble gravid med kreft: Dødelig dilemma
Publisert: 05.02.23 kl. 08:40
Det begynte med små, uregelmessige blødninger. Høsten 2006 var Linda Hvidsten 26 år gammel og klar for å ta voksenlivet med storm.
Hun og samboeren hadde nettopp skaffet seg hus og hund i Sandnes og skulle starte familielivet på ordentlig. Men da blødningene fortsatte, ble Linda urolig.
– Jeg følte at noe ikke stemte, sier hun i dag.
– Vi hadde veldig lyst på barn, men var urolig for at vi kanskje burde vente.
Etter å ha oppsøkt gynekolog følte hun seg beroliget, forteller hun.
– Han ga klarsignal, sa at det var fint og at det kunne hjelpe på blødningene.
Hverken gynekologen eller Linda visste at Linda hadde livmorhalskreft. Celleprøven hun nylig hadde tatt, den som viste at alt var normalt, var feiltolket.
Nå vet Linda at mye av smerten som fulgte kunne vært unngått, hvis hun hadde fått riktig behandling tidsnok. Babyen, ekteskapet, jobben, helsen og selvfølelsen – alt skulle lide som følge av at kreften ble oppdaget for sent.
Linda, som er aktiv i Gynkreftforeningen i Rogaland, mener kvinner med symptomer fremdeles ikke tas på alvor. Hun kontaktet VG etter å ha lest om andre unge kvinner som har lidd lignende skjebner på grunn av feiltolkede celleprøver.
– Det minnet meg veldig om det som skjedde med meg, sier Linda i dag.
Nyttårsaften viste graviditetstesten to streker. For Linda begynte 2007 i edru lykkerus.
– Jeg tenkte at alt kom til å bli bra snart, forteller hun.
Hun blødde fremdeles, men håpet at graviditeten skulle hjelpe.
– Men så begynte jeg å blø mye mer. Det blødde, og blødde, og blødde.
Linda forsøkte å sjonglere graviditet og ny jobb, mens blodet strømmet gjennom tykke bind, truse og bukse.
– Det var så ille at de ikke klarte å sjekke meg skikkelig. Den ene gynekologen måtte hente en bøtte. Likevel ble jeg sendt hjem, sier hun.
Ifølge journalen hennes var Linda innom kvinneklinikken på Stavanger Universitets-sjukehus (SUS) på grunn av vaginale blødninger flere ganger fra desember 2006 til mars 2007. I tillegg ble det avtalt oppfølging med gynekologen hennes, står det i journalen.
Linda tror hun var hos gynekologen omtrent én gang i uken den vinteren.
VG har kontaktet gynekologen i Stavanger, som husker saken.
– Det er mulig at jeg har sagt – hvis celleprøven var normal og hun hadde blødninger – at det var ufarlig å bli gravid. Det er ikke så farlig ved uregelmessige blødninger, sier gynekologen.
Han mener det er lettere i etterpåklokskapens lys å si at noen burde reagert tidligere.
– Det er vanskelig å si når man skal gripe inn. I ettertid er det alltid enkelt å si at det burde vært gjort før. Men på den tiden forelå det en fin celleprøve. Det er alltid en sum av vurderinger, sier han.
Vinteren 2007 slet Linda med blødninger, men hun husker likevel tiden som lykkelig. Babyen hadde det godt i magen. Det var alt som betydde noe.
– Jeg følte at livet gikk i riktig retning. Jeg hadde alltid drømt om å få barn og gifte meg og få hus og alt det der.
Etter en natt med kraftige blødninger måtte hun igjen til sykehuset i mars. Linda hadde for lav blodprosent, og nå fant legene noe som skurret og bestemte seg for å ta biopsi.
Så kom sjokkbeskjeden: Linda hadde livmorhalskreft i stadium 2.
– De sa: «Du kan ikke beholde barnet hvis du vil leve», sier hun.
Kreften var ikke operabel, ifølge journalen hennes. Linda måtte strålebehandles.
På dette tidspunktet var Linda gravid i uke 15. Da har fosteret begynt å ligne en baby, og øver seg på å puste, suge og svelge, ifølge svangerskapsoversikten til det medisinske oppslagsverket NHI.
Linda og samboeren hadde allerede funnet navn til gutten de trodde de skulle få: Johannes skulle han hete.
Nå fikk paret høre at Johannes måtte dø hvis Linda skulle få leve. Og hvis de valgte Johannes, var det svært liten sannsynlighet for at han ville klare seg.
– Psykisk var jeg ikke helt til stede, så heldigvis tok legene avgjørelsen for meg, sier Linda.
– Etterpå tenkte jeg, «hva hvis jeg hadde nektet?». Men det var jo ikke egentlig et valg.
Hun dro til Bergen for å gjennomgå strålebehandling – med Johannes inne i magen sin. Hun måtte jevnlig til ultralyd for å se hvordan det gikk.
– Det var så grusomt. Jeg måtte ligge på benken og se hvilke skader strålene hadde gjort. Om det var dødt eller levende der inne, forteller Linda.
Moren hennes flyttet inn på sykehushotellet for å være sammen med datteren så mye hun kunne.
– Det var veldig mye tårer, forteller Lise (63).
– Jeg sa jo mange ganger at jeg skulle ønske det var meg og ikke henne. Jeg hadde jo hatt et helt liv. Hun var jo på begynnelsen av sitt.
24. april sluttet Johannes’ hjerte å slå.
I en hel uke måtte Linda gå med sitt døde barn i magen. Legene våget ikke operere, av frykt for at kreften skulle spre seg. Ventetiden føltes uutholdelig. Alt Linda ville, var at det skulle være over.
1. mai begynte dødfødselen.
– Jeg husker at jeg hadde et intenst ønske om at han skulle overleve likevel. Selv om jeg visste at det var urealistisk.
Linda husker hun var full av morfin, men at hun likevel registrerte en nervøsitet hos de som jobbet rundt henne.
– Jeg visste det ikke da, men det sto en ambulanse rett utenfor og ventet i tilfelle noe gikk galt.
Det gikk så bra som det kunne. Etter aborten fikk Linda og samboeren bestemme om de ville se Johannes eller ikke. Det orket de ikke.
– Det var bare enormt smertefullt og vondt. Jeg har aldri opplevd en sånn type psykologisk smerte noen gang.
Det var en desperat tid, forteller hun. Kreftsyke Linda gikk rundt som en zombie og så livet gjennom en tåke. Samboeren fridde til henne inne på sykehuset. I 2008 giftet de seg, men Linda husker lite av det.
Lindas mor holdt fast ved tanken på at bare de klarte å komme seg gjennom behandlingene, bare hun fikk datteren hjem, ville alt bli bedre.
– Men egentlig ble det mye verre, forteller moren.
Mye av Lindas mareritt kunne vært unngått hvis hun hadde fått riktig behandling.
Det er den knusende konklusjonen i en sakkyndige vurdering som i 2014 ble gjort for Norsk pasientskadeerstatning (NPE).
Var ikke celleprøven blitt feiltolket i 2006, ville kreften trolig blitt oppdaget tidsnok til at Linda kunne fått såkalt «lokal behandling», ifølge vurderingen. Istedenfor omfattende strålebehandling kunne Linda fått deler av – i verste fall hele – livmorhalsen fjernet.
Da ville Linda «med stor sannsynlighet» bli gravid på et senere tidspunkt, mener den sakkyndige legen.
I dag er Linda hundre prosent infertil.
Videre står det i vurderingen:
«Ved rettidig diagnose ville pasienten ha unngått det særdeles traumatiske svangerskapsavbruddet utløst av radiokjemoterapi.»
Med andre ord kunne Linda sluppet å måtte vente på at strålebehandlingen tok livet av babyen i magen hennes.
NPE ga Linda medhold i at hun hadde krav på erstatning. Men for Linda føles det som en mager trøst.
– Det er så ubeskrivelig vondt å vite at du er ikke gravid lenger – og aldri skal være det igjen, sier hun.
Advokatfirmaet Roander & Co representerer flere kvinner med livmorhalskreft som søker pasientskadeerstatning etter feilbehandling.
– Dette rammer unge kvinner som er kanskje i den viktigste fasen i livet, som skal etablere familie, sier advokat Thomas Roander.
– Det treffer ekstremt hardt, og det kunne vært unngått. I tillegg kunne det vært unngått med relativt enkle midler. Det er det som oppleves så frustrerende for alle kvinnene vi bistår.
I årene som har gått siden Linda fikk kreftdiagnosen, har Norge tatt en rekke grep for å forhindre livmorhalskreft. Fra og med i år sjekkes prøvene til kvinner over 30 år med en HPV-test i stedet for med mikroskop.
Metoden, som er sikrere enn mikroskop, skal til sommeren utvides ned til kvinner over 25 år.
Overlege Sveinung Sørbye ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) er en av landets fremste spesialister på livmorhalskreft.
– Ville Linda ha blitt fanget opp i dag?
– En HPV-test ville sannsynligvis funnet det ved første prøve, svarer han.
Overlegen kaller HPV-testen en «game changer» og sier den egentlig burde vært tatt i bruk i screeningprogrammet for ti år siden.
Samtidig kan det være mange årsaker til blødningsforstyrrelser, så leger vil ikke nødvendigvis tenke at årsaken er kreft – spesielt ikke når det foreligger en ny normal livmorhalsprøve.
– Men legene er blitt flinkere til ikke å stole blindt på celleprøver.
Leder i Gynkreftforeningen Siri Berg sier de har mange eksempler på kvinner med symptomer som ikke tas på alvor når de oppfølger lege.
– Av til går det så langt at det blir spredning før kreften er oppdaget. Og da er det ofte for sent, sier hun.
Behandlingen for gynekologisk kreft er i tillegg en av de tøffeste kreftbehandlingene, ifølge Berg.
– Det er altfor lite fokus på senskader, sier hun.
For Linda er dette viktig å snakke om.
– Jeg håper historien min kan belyse hvor vanskelig det kan være å bli hørt, og hvor langt det kan gå før man blir tatt på alvor.
Hun overlevde kreften, men det gjorde ikke ekteskapet. I dag er hun 42 og kreftfri, men hun sliter med senskader og det tok lang tid før hun kom seg ut i jobb.
– Jeg har følt meg veldig ubrukelig, sier hun.
– Jeg er en person som alltid har planer om ting jeg vil få gjort, men så får jeg ikke gjort det fordi jeg ikke har energi til det. Det går utover psyken. Jeg kan ha perioder med mye angst og depresjon. Det hadde jeg ikke før jeg ble syk.
Med støtte fra moren Lise fant Linda holdepunkter som hjalp henne ut av den altoppslukende sorgen.
Men det tok tid.
Før de skilte lag, fikk hun og samboeren tvillinger ved hjelp av surrogati. Kampen for å få barn, selv om det måtte bli på en annen måte enn hun hadde tenkt, hjalp Linda å finne tilbake livsgnisten, forteller hun.
Hun bestemte seg på å bruke erstatningspengene til å reise, og dro på oppdagelsesferd til Thailand, India, Malaysia og USA.
Skadene etter strålebehandlingene føltes også bedre i varmen, og det var lettere å tenke klart.
– Du får en slags pause fra det vonde. Jeg husker jeg sa til moren min at jeg skal aldri mer si ja til ting jeg ikke vil. Nå vil jeg leve så godt som jeg kan, sier Linda.
Senere skulle hun møte Ivan, kjæresten hun er sammen med i dag. Sammen reiste de ofte til Kroatia, der han opprinnelig er fra.
Det tok 11 år før Linda orket å reise tilbake til Bergen. Men i 2018 måtte hun tilbake Haukeland sykehus for å få behandling for stråleskadene på bekkenet. Det var aller første gang hun besøkte minnelunden til Johannes.
Tårene trillet mens hun sto og tenkte på sønnen som aldri fikk sjansen til å leve.
– Det var vondt, men litt godt også. Jeg hadde tenkt på det veldig lenge, sier hun.
Behandlingen hun fikk hjalp også enormt på livskvaliteten hennes, forteller hun.
– Jeg var veldig bitter. Men det er jeg ikke nå lenger. Jeg måtte bestemme meg for at jeg ville ha et godt liv, på tross av alt.
Publisert: 05.02.23 kl. 08:40