Trondt blod i Ap
Er Trond Giske Norges svar på britenes tidligere statsminister Boris Johnson? Likhetene er mange, men metodene er svært forskjellige. Nå drar maktkampen seg til i Arbeiderpartiet.
Publisert: 07.02.23 kl. 20:37
I siste avsnitt av politikk-podkasten «The Rest is Politics» beskriver Tony Blairs tidligere spinndoktor Alastair Campbell hvordan britenes eksstatsminister Boris Johnson stadig, og helt bevisst, gjør livet surt for den sittende statsministeren Rishi Sunak:
– Johnson bruker «nonsenshistorier» for å vise at han fortsatt er høyst til stede i britisk politikk. Han vet hvordan han skal manipulere mediene til å få stadig nye nyhetsoppslag.
Campbells podkast-makker, tidligere minister for det konservative Tory-partiet, Rory Stewart, kaller Johnson en «klassisk populist».
– Han opptrer som den store, karismatiske figuren, og mer som en individuell politiker enn som en representant for partiet sitt.
Og Johnson, som måtte gå av som statsminister i fjor sommer etter en serie skandaler og stadig mindre støtte fra sine egne, hinter stadig, gjerne gjennom sine mange støttespillere, at han ikke kan utelukke at han kommer tilbake.
– Og historien de forteller er at det er han, og bare han, som kan vinne det kommende valget for toryene, analyserer Stewart.
Oversetter man dette til norsk politikk, er det ikke til å unngå at tankene går i retning Trond Giske.
Giske ble som Johnson detronisert av sine egne etter saker som handlet om hans personlige moral og beteende. Men han nekter å gi seg, og har dessuten sterke medspillere.
Medspillere som lar det skinne gjennom at Giske er den eneste som kan redde Ap.
Han er også uhyre dyktig til å spille på mediene. Av alle Aps lokallag er det særlig ett som stadig tiltrekker seg medienes oppmerksomhet: Nidaros Sosialdemokratiske Forum – under ledelse av Trond Giske.
Nå er det ikke så rart at dette er den aller heteste Ap-storyen for tiden. For Nidaros er et fenomen utenom det vanlige, ja, nesten unikt i norsk politikk. På svært kort tid har forumet blitt Aps største lag, og tiltrekker seg medlemmer fra hele landet, også folk som helst ikke vil ha noe med Ap å gjøre, slik avisen Vårt Land nylig avslørte.
Giske har på forunderlig vis skaffet seg en maktbase og en talerstol som få trodde var mulig da han i 2020 mislyktes i å bli Trøndelag Aps nye leder, etter blant annet å ha møtt massiv kritikk fra AUF. Det har han klart ved å spille på en misnøye som overskrider vanlige politiske skillelinjer og motsetninger i Norge.
Som Boris Johnson, har Trond Giske minst ni politiske liv.
Før helgen møttes Giske og Vårt Lands politiske redaktør Berit Strøyer Aalborg i Dagsnytt 18, der temaet var at flere som har meldt seg inn i forumet har uttrykt frustrasjon og forvirring over at de fikk Ap-medlemskap på kjøpet. «De håpet på en telefon fra Trond Giske, ikke en video fra Jonas Gahr Støre», lød ingressen i avisen.
Dagsnytt 18-debatten ble en høyst interessant seanse, som til fulle viste hvordan «comeback-Giske» jobber for å posisjonere seg som grasrotas mann i Ap, ganske ulikt måten han opererte som mangeårig Oslo-basert toppolitiker i partiet før fallet i 2018.
Aalborg begynte sin analyse med å si at medlemmene i Nidaros er «sinte på Støre», og siterte den Rogaland-baserte statsviteren Svein Tuastad på at Giske-forumet er «en oppsamlingsstasjon for intern misnøye» med Støre-regjeringens politikk.
Aalborg minnet så om at det på Facebook finnes en støttegruppe for Giske med 14.000 medlemmer, ledet av et medlem av Høyre, og der det vanker mye kjeft til Ap-statsråder som Kjerkol, Vestre og Mjøs Persen. «Det er litt uvanlig i norsk politikk», som Vårt Land-kommentatoren formulerte det.
Giske, på sin side, gikk rett i strupen på Aalborg.
– Jeg syns det er ganske nedlatende å bruke et ord som «oppsamlingsstasjon» mot 3300 medlemmer som for 90 prosent av vedkommende for første gang i sitt liv har meldt seg inn i et parti. Det er alt fra mora som sluttet i jobben fordi ungen ble så mobbet på skolen at hun måtte seg av ham, eller hun som har en multihandikappet datter som ikke får den hjelpen hun trenger – til folk som er bekymret for at pensjonen ikke strekker til etter prisstigningen.
Giske gikk så enda litt mer offensivt til verks, med henvisning til en kommentar Aalborg skrev i Vårt Land, der hun blant annet brukte begrepet «hundefløyte» om Giskes appell til den norske EU-motstanden i strømdebatten. Slike kjøttbein lar ikke en erfaren råtass som Giske gå fra seg.
– Det er et uttrykk som jeg måtte slå opp. Det brukes om folk som har utsagn som ikke er direkte rasistiske, men som spiller på disse følelsene.
Giske fortsatte:
– Dette beskriver, syns jeg, veldig mye som er galt med norsk politikk og norsk offentlighet. Det sitter altså en gjeng i «kommentariatet» og egentlig ser ned på at vanlige folk engasjerer seg i et politisk parti med sine bekymringer og sine håp. Der er ikke Nidaros som har funnet opp at det frustrasjon med regjeringen. Vi hadde en oppslutning på 17 prosent i forrige uke.
Vårt Lands utsendte svarte rolig:
– Min jobb er å se politikken utenfra. Det er ikke nedlatende å si at mange av medlemmene dine er misfornøyde. «Oppsamling for misfornøyde» er bare en beskrivelse av situasjonen.
Men Giske lot ikke ordet «hundefløyte» ligge.
– Det kommer fra USA og brukes om rasistiske uttrykk.
– Nei, det blir brukt i mange sammenhenger, svarte Aalborg før Giske avbrøt henne:
– Du må slutte å snakke sånn om folk. Slutte å se ned på dem. Dette er ekte mennesker med ekte meninger som uttrykkes for første gang i politisk aktivitet. Det burde du juble over. Det er ikke bare «kommentariatet» som får lov til å mene ting om politikken som føres i Norge, smålo Giske.
Aalborg gjentok at hun ikke synes analysen hennes var nedlatende.
– Det er faktisk sånn at det kommer folk til deg fra mange steder i Norge som er ganske misfornøyde med Aps politikk.
– Og det syns du er leit?, smalt det fra Giske.
– Nei, jeg bare beskriver det som skjer. Det må være lov å peke på at dette faktisk er …
Giske avbrøt henne igjen, og vendte tilbake til Aalborgs kommentarartikkel.
– Jeg blir også irritert av at du skriver at dette forumet er en «gjøkunge». Dette er ekte mennesker med ekte problemer. En annen kommentator sa at «Giske og Nidaros tar opp det som er vondt for regjeringen» – altså, jeg har sittet i regjering i ti år, og man kan si mye om det, men det er ikke vondt å ha halvannen million i lønn og privatsjåfør. Vi tar opp saker som er vonde for medlemmene våre; når uføretrygden ikke strekker til, når NAV ikke hjelper dem med å få en jobb, når ungene ikke får oppfølging på skolen. Jeg håper mange flere melder seg inn og engasjerer seg, gjerne i Nidaros, og så håper jeg at vi får lov til å mene noe vi og, ikke bare «kommentariatet».
Seansen var over. Giske smilte og lo, tydelig fornøyd med å ha fått hamre inn at Berit Aalborg fra den lille, kristne dagsavisen Vårt Land tilhører et sjikt som ikke bare ser ned på vanlige folk og deres bestrebelser for å kjempe for en bedre hverdag, men som også antyder at de, vanlige folk, har rasistiske tilbøyeligheter. Og helst hadde «kommentariatet» sett at ingen andre enn dem fikk «lov til å mene noe».
Eine grausame salbe, som tyskerne sier.
Og, er det mulig å argumentere for, noenlunde etter den samme dreieboken som politikere som Boris Johnson bruker. Fienden er ikke bare eliten og mediene, men også hans eget parti som fører en politikk som skaper frustrasjon blant «ekte mennesker».
Underforstått: Regjeringen, Arbeiderpartiet og statsminister Støre svikter de svake, de som utgjør grunnfjellet blant Giskes medlemmer.
Det er ikke helt enkelt å se hva Giskes egentlige mål er. Ønsker han et comeback på toppen av Ap, og hva må i så fall til for å klare det? Er målet, hvis vi følger beskrivelsen av Boris Johnson i starten, å fremstå som den eneste politikeren som kan klare å gjenreise Arbeiderpartiet – som under Støres forsøksvise ledelse baler ned mot 16 prosent på målingene?
Man skal for all del ikke dra parallellen for langt. I motsetning til Johnson – som mobiliserer blant sine rike og innflytelsesrike venner og satser på fullt gjennomslag på den verdenspolitiske scenen – tar Giske den ganske betydelige og tidkrevende omveien om stemmesanking i campingvogn, medlemsdemokrati, vaffelsteking og personlig kontakt med de som betaler kontingent (han hevder å ha personlig snakket med en tredjedel av medlemmene).
Giske er rotfestet i den norske politiske tradisjonen og det er all grunn til å tro ham når han stadig vekk erklærer sin lojalitet til partiet han har vært medlem av i 40 år.
Samtidig oser det ikke av lojalitet at han mer og mer og stadig mer tydelig utfordrer partiledelsen og stortingsgruppen. Arbeiderpartiet er tradisjonelt en toppstyrt og hierarkisk organisasjon der fraksjonering lenge var ensbetydende med forræderi, og der de forrykende maktkampene foregikk i lukkede rom, endog i små bøttekott.
Slik er det heldigvis ikke lenger, men Nidaros har fått utvikle seg til en «stat i staten» som det heter i det noe upresise munnhellet. Det er utvilsomt noe u-Apsk over det som skjer.
Uansett hvilken side man står på i denne barske konflikten, er det som skjer i de sosialdemokratiske strøka nord for Dovrefjell ytterst interessant og fascinerende. Støre har latt Giske holde på, samtidig som han ved flere anledninger har kommet med stikk i retning Nidaros. Med denne noe vaklende taktikken har Støre skapt et problem for seg og sin egen autoritet, samtidig som forholdet dem imellom har blitt enda kaldere.
Som Johnson overfor sin etterfølger Rishi Sunak, så gjør Giske livet stadig enda litt surere for Støre, på toppen av alle de andre kulingkastene statsministeren står i.
Og som med Johnson, er nok også Giske drevet av en indre overbevisning om at han, og mest bare han, kan redde partiet fra avgrunnen. For i Giskes optikk er det han som representerer de egentlig verdiene som sosialdemokratiet er tuftet på.
Mens Jonas Gahr Støre er en outsider som stadig kaver med å finne ut av hva han egentlig representerer. Og til våren er det landsmøte i Ap.
Det kan fort bli vårens mest dramatiske tildragelse.
Publisert: 07.02.23 kl. 20:37