Comeback i særklasse
Utfordringen for John Cleeses nye Basil Fawlty-serie, krever at han har språket og tidsånden inne, og de to størrelsene er det så å si umulig å holde tritt med.
Publisert: 11.02.23 kl. 08:14 Oppdatert: 12.02.23 kl. 00:24
DAGFINN NORDBØ, forfatter og satiriker
Nylig sprakk nyheten om at John Cleese (83) planlegger en ny serie om Basil Fawlty, dere vet den skrullete hotelldirektøren i det fiktive «Fawlty Towers» som stort sett ikke gjør annet enn pinlige og fatale tabber. Resten av episodene bruker han til å prøve å skjule kalamitetene for sin strikte og stramme kone.
Konseptet het(er) for ordens skyld «Hotell i Særklasse» her hjemme, og hører til underholdningsbransjens syv underverker. Det er rett og slett hysterisk morsomt, sitcom av aller høyeste karat, løst basert på en helskrudd karakter Cleese tilfeldig støtte på under et hotellopphold i Torquay.
Vi er mange som tvinger oss til å trekke pusten rolig inn og ut på nyheten om at Cleese har ombestemt seg. Man kan nesten høre et kollektiv HUFFAMEG! Og WTF …! fra kresne TV-seere over hele jordkloden. Hvordan skal nå dette gå? Var ikke vi alle så stolte av Cleese fordi han gjentatte ganger har ropt et rungende «Nei!» når han ble spurt om å lage flere episoder?
Vi elsket ham jo fordi han tiår etter tiår holdt på sitt, selv om beilerne kom drassende med sekker fulle av hundrevis av fantasillioner kvadrilliarder dollar. Cleese ga seg ikke, selv om han hadde skilsmisseutgifter på størrelse med et amerikansk statsbudsjett. Den godeste John er nemlig en kløpper til å gifte og skille seg, ja han har vært like god på skilsmisser som å få folk til å le.
Og den som best begrunnet avslagene fra alle verdens produsenter faglig, nemlig med at det er umulig å toppe en slik suksess – det var altså Cleese selv. Alle vet at for eksempel det amerikanske TV-markedet elsker å melke en suksess, og som vi alle vet, fører den melkingen av tidligere kassasuksesser gjerne til katastrofale resultater. Men ikke alltid.
Selve ideen i det nye konseptet høres uansett spennende ut. Tanken er å la Cleese spille en gammel, reaksjonær type som ikke skjønner seg på den moderne verden – og sannheten er jo at gammel og reaksjonær, det har han med årene jaggu blitt selv. New York Times siterte ham for en stund siden på at «London er ikke en britisk by lenger».
Nei, og så da? Man trenger så visst ikke være venstreradikal identitetsaktivist for å lukte den lunten der. Cleese henger ikke med i en flerkulturell verden. For ikke lenge siden fikk vi vite at han har signert med en ganske så høyreorientert TV-kanal om å lage et nyhetsprogram som skulle være åh, så politisk ukorrekt. Det dufter heller ikke godt.
Utfordringen, både i et kommende nyhetsshowet og den nye Fawlty-serien, krever jo at du har språket og tidsånden inne, og de to størrelsene er det så å si umulig å holde tritt med.
Vår egen Stutum, Bjørn Sand, sier i min bok «Humor» at nettopp språket var grunnen til at han la sin ekstremt suksessrike karakter på hyllen, etter 25 år. Sand er en perfeksjonist som ga seg på topp, fordi han etter hvert innså at han dag for dag mistet litt av de språknyansene som er nødvendige for å fremstå som fresh.
Og glem ikke at BBC først refuserte «Fawlty Towers», etter å ha lest manus til første episode. Dommen fra BBC var: «Dette er så stappfullt av klisjémessige situasjoner og stereotype karakterer at vi vanskelig kan se at det blir noe annet enn en katastrofe»- sitat slutt. Men de dro det i land.
En del av suksesselementene i serien er da også basert på eldgamle humorgrep, som har vært i bruk siden før Kristus, sånn cirka. Hakkekyllingen i serien, den episk surrete Manuel fra Barcelona, får gjennomgå i alle seriens episoder, og den nye serien kan vanskelig innføre en lignende karakter uten å få bank på pelsen.
Flere kanaler har allerede begynt å klippe bort scener med Manuel. En kuriositet er at han i språkdubbede territorier flyttes rundt, for eksempel i den spansktalende serien er Manuel ikke fra Barcelona, men fra Portugal. Det ville blitt opprør ellers. Catalonia ville tatt til våpen.
Cleese må altså tenke helt nytt. Serien må ha skinnende nye karakterer. Det springende punktet er om hans datter Camilla, som er komiker og manusforfatter med produsenterfaring, kan få skuta til å bære.
Hun skal også spille Cleese sin datter i den nye serien, og må få til noen mirakler når hun skal kjempe med sin mildt sagt høyt meritterte komikerfar.
Da må pappa John innse at en del av de holdningene han ellers målbærer som John Cleese i sitt eget liv, dere vet det derre lumre høyreorienterte grumset, må legges laglig til for hugg. Cleese må innrømme at han er en gammel, nostalgidrevet tusseladd med kraftige høyresympatier – og dermed – simsalabim – oppstår plutselig et stort og gavmildt rom for spenstig komedie.
Cleese må overlate roret til datteren sin, på ordentlig. Det er vi spent på om han vil gjøre. I det store spenningsfeltet der, mellom en 83-åring og en 39-åring, vil det være mer enn sannsynlig at dette kan bli fugl.
Den svenske serien «Albert og Herbert», også en britisk original som gjorde stor suksess, handler om den gamle sullik-enkemannen av en far og hans 30-cirka single sønn, som rører rundt i sitt liv. Det er en ganske sikker oppskrift, der flere generasjoner av seerne blir tilgodesett, og det hele skjer med varme.
Nevnte jeg fugl? Ja – jeg gjør da oppmerksom på at en kalkun også er en fugl.
Break a leg, John.
Publisert: 11.02.23 kl. 08:14 Oppdatert: 12.02.23 kl. 00:24