Klassiker i særklasse
Å sjekke inn på «Hotell i særklasse» høres ut som en dårlig idé. Det gjorde det også for 50 år siden.
Publisert: 12.02.23 kl. 21:28
Under et middagsselskap på Londons vestkant i 1973 delte Monty Python-komikeren John Cleese og hans daværende kone Connie Booth spirende tanker om en ny TV-komedie:
Bygd på absurde opplevelser de selv hadde hatt i Torquay på den engelske sørkysten, skulle den handle om en angstbitersk sosial streber og hans daglige kamp for å holde liv i de to ting han foraktet mest: et slitent badehotell som til stadighet ble hjemsøkt av folk, såkalte gjester, og et like slitent ekteskap hjemsøkt av kvinnfolk, en såkalt kone.
I samme laget var en 29-åring som også luftet skriveplaner; i tospann med sin fire år yngre kompis, Andrew, hadde Tim, som han het, lyst til å skrive en musikal fra Latin-Amerika, basert på livet til Maria Eva Duarte.
Ingen av forslagene møtte særlig åtgaum. Men Tim Rice fikk i det minste et velment råd om at kanskje Fidel Castro var et bedre sujett enn Evita Peron.
Ettersom to av populærkulturens definerende mesterstykker ble avfeid før fødselen på denne måten, kan det synes vågalt – ignorant, vil noen sikkert si – å mene at det er dumt av John Cleese å gjenåpne det sagnomsuste badehotellet.
Boutique Hotel
Det som begynte som ukens herligste nyhet på underholdningsfronten – at John Cleese er i gang med et nytt prosjekt sammen med stand-up-datteren Camilla – fikk en emmen bismak da et amerikansk produksjonsselskap avslørte at TV-kontrakten duoen har undertegnet dreier seg om «Fawlty Towers».
I en nytapning av den ikoniske serien skal det frenetiske etablissementet gjenoppstå som et såkalt boutique hotel i Karibien, hvor Cleese selv også har bosatt seg. Angivelig i protest.
Som virkelighetens «Fawlty Towers» (The Gleneagles Hotel i Torquay), og bygningen BBC filmet som eksteriør for hotellet (Wooburn Grange Country Club i Buckinghamshire), har Basil Fawltys engelske livsverk falt i grus.
Woke
Sammen med en nyoppdaget datter (spilt av Camilla Cleese), prøver Basil atter å drive hotell – samtidig som han forsøker «å navigere i en moderne verden», som hovedpersonen selv uttrykte det da planene ble presentert.
Denne navigasjonen er også noe som opptar John Cleese privat. Kampen mot tilværelsen – i form av en kansellerende tidsånd – føres på flere plattformer.
Basil Fawltys alter ego er fyndig til stede både på sosiale medier og i tradisjonelle kanaler, der han jevnlig går i rette med den såkalte woke-kulturen og det han oppfatter som eskalerende identitetspolitisk hysteri.
Kulturkrig
Nå har John Cleese aldri vært politisk korrekt. Det er derfor han er John Cleese, stadig vekk, også i 2023. Uten dette anti-genet ville verden aldri hatt Monty Python, «Life of Brian» eller Basil Fawlty, for den del.
Det skal også mye enøyd selvrettferdighet til for ikke å innse at Cleese har et par poenger, eller tre, i sin raljerende woke-kritikk.
Men i likhet med noen av de mer ytterliggående uttrykkene for den nye årvåkenheten, er enkelte av hans tilsvar langt inn i det reaksjonære. Noe hans gamle Python-kolleger også har bemerket.
Den utmattende tanken om at «Nye Fawlty Towers» bare skal bli enda en arena for 83-årige John Cleeses pågående kulturkrig mot tidsånden, er nok en av grunnene til at såpass mange reagerer negativt på planene om en ny serie.
Det er i så måte påfallende at de (få) som offentlige har applaudert Basil Fawltys comeback først og fremst gleder seg til en TV-serie der «noen endelig sier det som det er!» Altså en karakter som klager over alt han ikke har lov til å si, og humoren er at han sier det likevel.
Som for så vidt er et premiss i det elleville avsnittet «Tyskerne» fra 1975, der John Cleese i tillegg spilte ut hele sitt fysiske register – med hanemarsj («silly walk») og full fordomspakke mot det germanske. (I tillegg til den senile «Majorens» flittige bruk av n-ordet i sin omtale av et vestindisk cricket-team.)
En episode «så smakløs at det er hysterisk», ifølge filmregissøren Martin Scorsese, som hevder selv å være «Basil Fawltys største fan».
Men vil et moderne, seriekresent pre-AFP-publikum oppleve denne type tabu-smadring som veldig morsomt, enn si nyskapende, i vårt tiår?
Tilsiktet taktløshet
Ifølge en meningsmåling i den konservative storavisen The Times, synes 76 prosent av de spurte at det er en dårlig idé å åpne dørene til et nytt «Hotell i særklasse».
Hovedgrunnen til publikums skepsis er nok likevel frykten for tidenes nedtur når tidenes morsomste, best orkestrerte og mest høyfrekvente situasjonskomedie skal gjenskapes i en ny tid, i nye omgivelser, med nye folk.
Det opprinnelige manuskriptet, som den tungt prisbelønte forfatteren og dramatikeren Michael Frayn («Copenhagen», «Demokrati» m.fl.) har kalt «det morsomste som noen ganger skrevet», ble unnfanget og drevet frem i en fektekamp mellom Cleese og Connie Booth mens de samtidig gikk i terapi og drev og skilte seg.
Et tilsvarende inferno, hvis det var kreativt avgjørende for manusets stramt tilhugde komposisjon og tilsiktede taktløshet, mangler denne gang.
Alle er borte
Den skotske regissøren Bob Spiers og begge produsentene er alle døde. John Cleese har selv fremholdt viktigheten av deres forståelse for konseptet som avgjørende for seriens suksess.
Også skuespillerne er borte. Bortsett fra Cleese og Booth («Polly») er bare Prunella Scales («Sybil») i live, og hun lider av fremskreden Alzhemers.
Det er på mange måter galt å avfeie en TV-serie før den i det hele tatt har gått i produksjon. Og John Cleese er en såpass rutinert manusforfatter at han forhåpentlig også ville være i stand til fortsatt å skrive lattervekkende om en eksentrisk hotelleier med nevrotisk underdanighet. Hans keitete møte med en modernitet han ikke skjønner bæret av, har unektelig en dramatisk kime i seg.
Men et nytt avsnitt i «Fawlty Towers» er det neppe.
Tidenes beste TV-komedie
Problemet er referansen han selv har skapt. Når man han begått en definerende situasjonskomedie som alle andre situasjonskomedier måles opp mot, blir fallhøyden stor.
Britiske TV-seere har kåret serien til tidenes beste. Britiske komikere og bransjefolk har gjort det samme. Og da Det britiske filminstituttet i 2000 rangerte de 100 beste TV-programmer uansett sjanger, kom «Fawlty Towers» på førsteplass.
Når man også har omtalt sitt eget originalverk som «sømløst, feilfritt, vanskelig å kopiere» og dessuten «avsluttende og definitivt», derav «umulig å overgå», skal det – som Cleese med dette indikerer – godt gjøres å overgå seg selv.
Jeg intervjuet John Cleese første gang for snart tredve år siden. Etter det har det vært noen flere møter. På tomannshånd er den lyttende, reflekterte Cleese en annen kar enn den brautende skikkelsen han ikler seg når han spiller den offentlige refseren.
To tilbakevendende spørsmål har vært utsiktene for en endelig Monty Python reunion (som fant sted 20. juli 2014), og ditto om «Fawlty Towers».
Resonnementet rundt det siste har alltid konkludert med det samme: «Fawlty Towers» var to sesonger. 12 episoder à 30 minutter. Og noe som fant sted på 70-tallet.
«En bragd i seg selv», humret Cleese, «å skrive seks timer om Basil. Shakespeare klarte bare fire timer om Hamlet.»
Mislykket versjon
Konsekvent har han fremholdt at «Fawlty Towers» ikke lar seg gjenskape. Blant annet har Cleese vist til den amerikanske adapsjonen «Amanda’s» for å synliggjøre hvor galt det kan gå når hverken produsent eller skuespillere forstår hvorfor kalamitetene på hotellet henger sammen med den overkompenserende Basils frykt for å miste ansikt, og hvordan han representerer en bitter personlighetstype formet av klassesamfunn og selvpåførte nederlag.
Forutsetninger det går tretten på dusinet av i engelske kystbyer, men som totalt mangler klangbunn i Amandas kaliforniske univers.
I «Amanda’s», som for øvrig er én av tre mislykkede versjoner av «Fawlty Towers» på amerikansk fjernsyn, valgte produsentene å skrive ut (!) Basils karakter, og gi alle replikkene til «Sybil»-figuren «Amanda».
«Fawlty Towers» uten Basil Fawlty må man antagelig være amerikaner for å komme på.
Med et mulig unntak av «Star Trek»-franchisen, er det ingen klassiske TV-serier som har tålt særlig modernisering, oppdatering eller nyinnspillinger.
Den nylig nedlagte versjon av «Javel statsråd» er et ferskt eksempel på at klassikere bør forbli klassikere.
Det gjelder ikke minst vårt hotell.
En særklassiker.
Publisert: 12.02.23 kl. 21:28